Nur einmal, nur einmal

Jeg har fått eget kontor! Det er til og med stort. Og lyst. Og jeg har utsikt mot fjorden og Aker Brygge på den ene siden og en patruljerende gardist på den andre. Jeg har stor pult og en seng, av alle ting. Jeg er blitt stor, med andre ord. Jeg får ansvar og tar det, uten å være redd. Hvorfor skulle jeg det? Jeg har en sjef som tar støyten hvis det går galt og som er forberedt på å leie meg litt deler av veien. Dette går bra. Livet, selve livet, har begynt. Selv om jeg ikke har hatt muntlig ennå. Dette har jeg ventet lenge på. Frihet til å gjøre hva jeg vil. Frihet til å jobbe med noe som utfordrer meg. Ingen dårlig samvittighet for manglende skolearbeid. Dette er eksotisk!

Snøen daler, men trærne står mørke og dystre og ser på. Jeg blir kald bare av å se ut, selv om det er varmt her inne. Den nordiske melankolien siger inn over meg. Jeg begynner å ønske å tenke noen filosofiske tanker, men de forsvinner fra hodet mitt før de er ferdigtenkt. Jeg begynner å ønske å ligge under dyna med en stor kopp varm sjokolade og noen Friends-episoder, men når jeg kommer hjem skal jeg ut og jogge. Magen min føles hul selv om jeg har spist. Jeg ser ut i vinterdagen og smiler.