Absurd

I går ryggelukeparkerte jeg for første gang (som alle som har meg på Facebook nok har fått med seg). Kjørelæreren min tok aldri lukeparkering opp under timene, så jeg bare antok at det ikke var påkrevd for å få lappen. Når skal jeg lære å slutte å anta? :) Men jeg er stolt. Jeg er flink som var tøff nok til å prøve meg på lukeparkering og jeg er flink som klarte det strålende!

Jeg opplever stadig å overraske meg selv på den måten. I mars var det å gå opp på talerstolen under Oslo Venstres årsmøte og snakke om min hjertesak. I april var det å si ja til et verv i en organisasjon jeg ikke kjenner. Jeg kommer en vei! Jeg forbedrer meg! Jeg blir stadig tøffere. Jeg overkommer sjenerthet og dårlig selvtillit. Jeg er sosial og andre mennesker liker meg! Det er ingen selvfølge at jeg innser det selv! Selvutvikling er gøy og skremmende på en gang. Gøy fordi jeg oppnår ting jeg har ønsket, skremmende fordi jeg ikke kjenner igjen meg selv til tider. Jeg er fortsatt meg og jeg kommer ikke til å slutte å være meg, men nye sider blir sterkere ettersom jeg jobber med meg selv. Kan noen fortelle det til den stille jenta i hjørnet for femten år siden?