Limbo

Der er jeg. Jeg sitter i et øde land og venter på muntlig og tenker annenhver gang at oppgaven min var crappy/bra. På jobben er det ikke klart definert hva jobben min er. Limbo er litt som King's cross station, både den ekte og den i Harry Potter. Et stort luftig rom med mange utganger.

Tekstur

Noen ganger har jeg lyst til å være fotograf. Jeg blir så fascinert av overflater at jeg har lyst til å fotografere dem og samle på dem. Bark, for eksempel. Eller asfalt. Vinduskarmen. Fingertuppene. Og så trær. Øyvind vet det. Han kaller dem bare "Annes trær". Jeg har en mappe på pc'en hjemme med bare bilder av trekroner. Trær mot himmelen. Bladene. De nakne grenene som om vinteren står i skarp kontrast til himmelen. I går snødde det. Da ønsket jeg at vi hadde takvindu, så kunne jeg se på snøfnuggene som falt på det og samlet seg i bunnen. Frostrøyk.

Nur einmal, nur einmal

Jeg har fått eget kontor! Det er til og med stort. Og lyst. Og jeg har utsikt mot fjorden og Aker Brygge på den ene siden og en patruljerende gardist på den andre. Jeg har stor pult og en seng, av alle ting. Jeg er blitt stor, med andre ord. Jeg får ansvar og tar det, uten å være redd. Hvorfor skulle jeg det? Jeg har en sjef som tar støyten hvis det går galt og som er forberedt på å leie meg litt deler av veien. Dette går bra. Livet, selve livet, har begynt. Selv om jeg ikke har hatt muntlig ennå. Dette har jeg ventet lenge på. Frihet til å gjøre hva jeg vil. Frihet til å jobbe med noe som utfordrer meg. Ingen dårlig samvittighet for manglende skolearbeid. Dette er eksotisk!

Snøen daler, men trærne står mørke og dystre og ser på. Jeg blir kald bare av å se ut, selv om det er varmt her inne. Den nordiske melankolien siger inn over meg. Jeg begynner å ønske å tenke noen filosofiske tanker, men de forsvinner fra hodet mitt før de er ferdigtenkt. Jeg begynner å ønske å ligge under dyna med en stor kopp varm sjokolade og noen Friends-episoder, men når jeg kommer hjem skal jeg ut og jogge. Magen min føles hul selv om jeg har spist. Jeg ser ut i vinterdagen og smiler.

Absurd

I går ryggelukeparkerte jeg for første gang (som alle som har meg på Facebook nok har fått med seg). Kjørelæreren min tok aldri lukeparkering opp under timene, så jeg bare antok at det ikke var påkrevd for å få lappen. Når skal jeg lære å slutte å anta? :) Men jeg er stolt. Jeg er flink som var tøff nok til å prøve meg på lukeparkering og jeg er flink som klarte det strålende!

Jeg opplever stadig å overraske meg selv på den måten. I mars var det å gå opp på talerstolen under Oslo Venstres årsmøte og snakke om min hjertesak. I april var det å si ja til et verv i en organisasjon jeg ikke kjenner. Jeg kommer en vei! Jeg forbedrer meg! Jeg blir stadig tøffere. Jeg overkommer sjenerthet og dårlig selvtillit. Jeg er sosial og andre mennesker liker meg! Det er ingen selvfølge at jeg innser det selv! Selvutvikling er gøy og skremmende på en gang. Gøy fordi jeg oppnår ting jeg har ønsket, skremmende fordi jeg ikke kjenner igjen meg selv til tider. Jeg er fortsatt meg og jeg kommer ikke til å slutte å være meg, men nye sider blir sterkere ettersom jeg jobber med meg selv. Kan noen fortelle det til den stille jenta i hjørnet for femten år siden?

At Seventeen

I learned the truth at seventeen
That love was meant for beauty queens
And high school girls with clear skinned smiles
Who married young and then retired

The valentines I never knew
The Friday night charades of youth
Were spent on one more beautiful
At seventeen I learned the truth

And those of us with ravaged faces
Lacking in the social graces
Desperately remained at home
Inventing lovers on the phone
Who called to say come dance with me
And murmured vague obscenities
It isn't all it seems
At seventeen

A brown eyed girl in hand me downs
Whose name I never could pronounce
Said, pity please the ones who serve
They only get what they deserve

The rich relationed hometown queen
Married into what she needs
A guarantee of company
And haven for the elderly

Remember those who win the game
Lose the love they sought to gain
Indebentures of quality
And dubious integrity
Their small town eyes will gape at you
In dull surprise when payment due
Exceeds accounts received
At seventeen

To those of us who know the pain
Of valentines that never came
And those whose names were never called
When choosing sides for basketball

It was long ago and far away
The world was younger than today
And dreams were all they gave for free
To ugly duckling girls like me

We all play the game and when we dare
To cheat ourselves at solitaire
Inventing lovers on the phone
Repenting other lives unknown
That call and say, come dance with me
And murmur vague obscenities
At ugly girls like me
At seventeen

Janis Ian

Tips! Jeg trenger tips!

Jeg har for lite å gjøre når jeg kjeder meg! Når jeg kjeder meg så gjør jeg det så lenge av gangen at jeg går tom for hjernedøde tidssløsende nettsider å besøke, og da kjeder jeg meg enda mer. Er det noen som har noen gode hjernedøde tidssløsende nettsidetips?

Takken er...

Arbeidslivet

Noen dager skriver man slikt: Hendes Ægteherre havde besteget Nordens forenede Throner, hendes Søn havde gjort den Friksgade gjennem Europa, under hvilken hans sjeldne og elskværdige Egenskaber ei alene havde erobret en frivillig Hyldest af fremmede Folkeslag, men, hva der var mer, han selv havde vundet det Hjerte, som skulde skabe hans Livs Lykke, og vindee Broderfolkenes Ærefrygt og Hengivenhed. Dronning Desideria, som var ilet sin Søn til Møde under hans Reise, opnaaede nu sine Ønskers høieste Maal, da hun selv kunde hjemføre hans Brud til Den, hendes Hjerte havde valgt, til en Heltekonges faderlige Favn. Mange mindes endnu den Henrykkelse, hvormed den sekstenaarige Fyrstebrud hilsedes, da hun landsteg paa Mælarens Strand, i sine Forfædres ældste Hjemland. Det var som om et eneste Hjerte slog i hele Nationene, ved Synet af den blomstrende Ætling av Vasas gamle Stamme, den skjønne Heltedatter af den ældste, ridderlige Fyrste fra Napoleons Seiersdage.

mens andre dager bruker man mesteparten av tiden med å stemple a5-konvolutter med adresse.

hva er en god arbeidsdag, egentlig?