Orkesterhelg

Har øvd med orkesteret i fem timer i dag og nakken min sier at den trenger smertestillende under konserten i morgen. Men det er ikke nytt. Som regel er det både nakken og ryggen og den gamle senebetennelsen som sier fra om slikt, så det er helt klart en forbedring. :) Som fiolinist venner man seg til vondter man ellers ikke hadde taklet eller, for den saks skyld, måttet ta stilling til. Alle har en belastningsskade, oftest senebetennelse som aldri helt slapp taket, og allikevel sitter vi altså gladelig og helt frivillig i fem timer på plaststoler og øver på en lørdag. Er ikke helt vettugt. Men alle musikere fortsetter å spille fordi vi lever av de øyeblikkene hvor alt stemmer og vi musiserer. Som amatør opplever man dette sjelden, men likevel tydeligvis ofte nok, siden vi fortsetter.
Det er nesten umulig å forklare hvordan det føles når det stemmer til en som aldri har musisert. Være en del av musikken. Bidra til musikken. Jeg finner ikke ord for det. Men den jeg vet som har kommet nærmest er Vikram Seth i boken "An equal music". Les den, folkens.
Og hva pokker gjør jeg feil siden ingen kommenterer innleggene mine??? ;)