Grisen som vil spises
Etter førti år som vegetarianer var Max i ferd med å sette seg ned til en fest av fleskepølser, crispy bacon og stekte kyllingbryst. Max hadde alltid savnet smaken av kjøtt, men prinsippene hans var sterkere enn hans kulinariske lyst. Nå kunne han spise kjøtt med ren samvittighet. Pølsene og baconet stammet fra en gris kalt Priscilla han hadde møtt uken før. Grisen var blitt genmanipulert til å kunne snakke, og enda viktigere, til å ville bli spist. Å ende opp på et menneskes bord var Priscillas livslange ambisjon, og hun våknet med en ivrig følelse av forventning den dagen hun skulle slaktes. Alt dette hadde hun fortalt Max rett før hun løp av gårde til det komfortable og humane slakteriet. Etter å ha hørt historien hennes, tenkte Max det ville være respektløst ikke å spise henne.
Kyllingen kom fra en genmanipulert fugl som hadde blitt "avhjernifisert". Den levde livet til en grønnsak med andre ord, uten noen form for selvbevissthet, følelse av omgivelsene, smerte eller glede. Å drepe den var med andre ord ikke mer barbarisk enn å rykke en gulrot opp med roten. Likevel følte Max en stikkende følelse av kvalme da tallerkenen ble plassert foran ham. Var det kun en refleks forårsaket av år som vegetarianer? Max samlet seg og plukket opp kniven og gaffelen....
Hva ville dere, gode lesere, gjort?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Jeg ville verken ha spist grisen eller kyllingen, siden det på veien frem til å genmanipulere dem ligger uendelige varianter av misslykkede forsøk. F.eks griser som bare kan snakke babyspråk og griser som snakker med kløyvd tunge. Rasistiske griser som vil bli spist men ikke av negere og atter andre som vil bli spist levende. Overfølsomme kyllinger som må knaske Zoloft for å klare hverdagen og kyllinger som ikke finner frem til matskåla fordi de ikke har sted- eller lukte-sans.
Kanskje er det respektløst overfor Pricilla å ikke spise henne, siden hun tross alt er et offer selv, men ved å spise henne aksepterer vi alle ofrene som ligger bak, og gir griske og samvittighetsløse bønder og forskere aksept til å fortsette med andre dyr.
Så det!
Jeg endte opp med samme konklujon, men jeg kom dit en annen vei. Jeg resonnerte at Priscilla, pga genmanipulasjonen, hadde en vilje som ikke kom fra henne selv men fra en kilde utenfor henne selv, og derfor kunne det ikke være Priscillas sanne vilje. Særlig i forhold til urinstinkt og vilje til å overleve. Jeg ville ikke spise kyllingen fordi den var også et offer for omstendighetene. Det gamle spis eller bli spist-instinktet i meg resonnerte at i samspillet mellom jeger og bytte så SKAL byttet gjøre motstand og jegeren seire hvis han fortjener det.
Men det var ikke derfor jeg endte opp med konklusjonen. Det gjorde jeg fordi det tok såpass lang tid å resonnere seg frem til dette med jeger og bytte og vilje og sånt at jeg følte at jeg hadde fått et personlig forhold til både Priscilla og kyllingen. Og siden jeg ikke har vokst opp på gård hvor man spiste sommerens kjæledyr som julemiddag, så klarte jeg ikke tanken på å spise disse to stakkarene.
Legg inn en kommentar