Jeg har ingen dialekt! Sånn er det bare. Jeg snakker at best et slags felles-østlandsk. En grøt evt. lapskaus av svelvik/oslo/bokmål som varierer etter hvem jeg snakker med. Men det plager meg. Ja, jeg vet det er for sent å gjøre noe med, men jeg skulle så gjerne hatt en dialekt! En skikkelig distinkt gjerne innimellom fjord, skau og fjell-dialekt fra et sted ingen skulle tru at nokon kunne bu. Nesten alle jeg kjenner i Oslo er innflyttere og, de som kommer fra dialektstrøk, har i varierende grad beholdt dialekten sin. Jeg har ingenting i mot de som forlot dialekten sin i det de flyttet hjemmefra, men mitt inntrykk er at de som har beholdt dialekten sin ser på den som en stor del av sin identitet. Alle sørlendingene for eksempel. Hadde de ikke fremstått annerledes hvis de ikke hadde de bløde vokalene og r-ene som ruller som små krusninger på havet. Jeg skulle gjerne vært sørlending og snakket blødt.
Hvilken dialekt ville du hatt, o leser?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Jeg bodde i lag med en nordlending, og hadde i en periode huset fullt av disse merkelige personene. Av denne grunn har jeg funnet ny respekt for den nordnorske dialekten - ingen andre dialekter antyder "innslåtte tenner" bedre enn nettopp den. Kunne vært kjekt å beherske.
Ja, for "inneslåtte tenner" er jo slik en sjarmerende egenskap å formidle!?! :P Heller da trønder. Jeg mener, der kan du antyde både "inneslåtte tenner", men samtidig mer sjarmerende fester!
... hadde ikke hatt noe i mot å snakke dansk heller, jeg da...
Legg inn en kommentar