Har jeg endelig blitt til mitt verste mareritt; typisk? Har tilbrakt søndagen med Tone og Toril på Kjøkken & Bar hvor vi har snakket om alt og ingenting (hovedsaklig politikk og menn! ;)) over x-antall kopper kaffe og nydelig sjokoladekake, for deretter å ende opp på kino. Veldig koselig, selvfølgelig, men spørsmålet står fremdeles: er det ikke sånn urbane, single jenter tilbringer søndagene sine? Og er det noe galt med å være "en av dem"? Og denne aversjonen min mot å være "typisk"... Burde jeg ikke være sjeleglad for at jeg er relativt normal og fungerer brukbart i samfunnet i interaksjon med mine medmennesker?
Dette er tydeligvis en høstkveld for dype, selvransakende tanker... Eller kanskje jeg bare skal lage meg en kopp te og se en av de mange hjernedøde dvdene mine... ;)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
"And when everyone's super - (rå latter) - no one will be - (mer rå latter)" -Syndrome, The Incredibles
Her legger jeg ut mitt indre sjelsliv på verdensveven og det jeg blir møtt av er rå latter? *rist epå hodet*
Var vel litt dumt å inkludere den rå latteren i sitatet, men synes bare det er et veldig bra sitat. Det jeg egentlig mente å si var at veldig mange er redde for å være typiske, så aversjon mot å være typisk er egentlig ganske typisk i seg selv. Derfor synes jeg det er bedre å spørre seg selv: "Hva trives jeg med?" Og viss svaret er at du trives med å tilbringe en søndag på kafe med gode venninner, så syns jeg du skal gi blanke i om det sitter en drøss med andre å gjør akkurat det samme. Spiller det egentlig noen rolle?
Legg inn en kommentar